Om oss

Jeg heter Silje Moen og bor sammen med min kjærlige to- og firbeinte familie på Vestlandet. Hele familien er med på å prege valper, trene hund og å delta i hundeholdet.

 Jeg har hatt Schæferhund fra jeg var seks år gammel og har en stor lidenskap for ærlighet og åpenhet i hundeavlen. 

Når jeg var seksten år var jeg på jakt etter min første egeneide schæfer. Jeg fant fort ut at det var vanskelig å oppdrive en hund som hadde den anatomi og mentalitet som jeg var på jakt etter. Jeg så sykeligheten i bakparten på rasen og jeg så at fokuset var ikke nevneverdig tungt på det mentale heller (jeg hadde da kontakt med Schæferhundklubb en og visste lite om brukslinjene) og min mor sa til meg: "Silje, du brenner sånn for rasen og du må ikke gå på akkord med dine egne prinsipper med å støtte slik avl. Uansett hvor vondt det gjør". Jeg husker jeg gråt. Jeg var så lei meg over at jeg ikke burde kjøpe rasen jeg elsket så høyt. Det endte med at jeg valgte vekk hjerteønsket mitt schæfer og gikk for hvit gjeterhund. Når jeg var atten år så fikk jeg min helt egne schæfer fra brukslinjer.

Jeg har på et tidspunkt følt at rasen sliter så tungt at jeg nærmest ga opp. Jeg føler nå et håp med det fokus som nå er på innavl, anatomiske deformasjoner og ihjelavling av hunder kanskje er mulig å påvirke til en endring til det bedre og mer transparente. I tillegg til sunnere fokus på et mer systematisk nivå. Tall og fakta er med oss og de som ikke ønsker å se nå, vil aldri kunne se alvoret vi står i med rasene våre. 

Når jeg trente min første hvite gjeterhund i en alder av 17 år i Norske Redningshunder, så dukket en herlig sosial og trivelig Welsh Corgi cardigan opp på en treningssamling. Den hadde masse jaktlyst kamplyst og bytteinteresse. Jeg tenkte den gang at en vakker dag skal jeg ha en slik fantastisk liten hund. 

I 2013 fikk jeg min første Welsh Corgi cardigan og det har vært en fantastisk berikelse i familien. Rasen er en robust og arbeidsvillig type som fungerer godt i samfunnet generelt. Det er mye hund i liten kropp. Dessverre ser jeg også her utfordringer og at mange vil ha for mye og for tunge individer. Det er også en del innavl, fødselsproblematikk og økende grad av immunproblemer, leddproblemer, ekstreme anatomiske trekk, mentale brister, nervøse hunder, dårligere oppfølging fra uerfarne oppdrettere med mer. Det er enda en generelt frisk rase, men den har sine utfordringer og da er det trist at noen har satt det blinde øye til for det med valg av avlsdyr. Jeg håper vi også kan gjøre noen grep så vi unngår å gå i fellen som så mange andre raser har gjort før, som deriblant schæferen der det nærmest er en ren katastrofe med tanke på innavlsprosent, ekstreme rasetrekk, dårlig helse, liten genvariasjon og mange som er fullstendig ute å kjøre med tanke på mentalpakken man bør forvente i en schæfer.